24.10.12

Pasient og pårørende

Her kommer en gjesteblogg fra Cathrine:

Det er nøyaktig tre år siden jeg blogget sist. Da var jeg over meg av begeistring for å ha avsluttet cellegiftsbehandlingen jeg hadde gjennomgått i et halvt års tid etter at jeg fikk diagnosen kreft. Livet som pasient har satt sine dype spor, og i etterkant av den tøffe behandlingen har jeg slitt, og sliter fortsatt, med fatigue (utmattelse pga. cellegift). Jeg er fremdeles pasient av Radiumhospitalet, og skal til ny kontroll i januar. Men. I høst kom det nok et sjokk for familien Bentsen:

Mamma fikk diagnosen kreft.
Hun ble pasient av Radiumhospitalet.
Mor og datter pasienter på Radiumhospitalet samtidig.
Er det mulig?!
Igjen er verden snudd opp-ned. Usikkerhet. Tårer. Cellegift. Sykehuslukt. Tårer. Medisiner vi aldri trodde vi skulle se igjen. Fortvilelse. Redsel. Tårer. Håravfall. Basilusk-skrekk. Anti-bac. Tunge stunder.
Men midt oppi alt det triste og alle tårene, så har vi en fantastisk evne til å se positivt på livet, le og glede oss over små ting. Muffins på en tirsdag, en marihøne på kjøkkenvinduet, en fin sang på radioen, en smilende lege på sykehuset, en omtenksom sykepleier, lista er lang. Vi setter stor pris på all omtanken vi har fått. En telefonsamtale, sms, mail eller hilsen fra familie, venner og arbeidskollegaer betyr så enormt mye og lyser opp hverdagen. En kringle på trappa en fredags formiddag, en gave i posten på en helt vanlig mandag, blomster på døra fra nære og kjære, ting som varmer hjertet. Vi ler masse av f.eks. Asbjørn Brekke-show, Truls Svendsen som turner på Senkveld, elektrosjokk-håndball på Golden Goal. Og vi heier så godt vi kan på Strømsgodset fra tv-kroken.

Livet som pasient er forferdelig tøft, men det å være pårørende er også fryktelig vanskelig. Man får liksom ikke gjort noe som pårørende. Annet enn å hjelpe til så godt man kan, være til stede, oppmuntre når det trengs, tilby ei hand å holde i, gråte og le sammen, utføre praktiske gjøremål, lage favorittmaten til pasienten når matlysten plutselig dukker opp. Når man har erfaring som både pasient og pårørende, vet man at slike ting betyr så ufattelig mye. Eller, det betyr alt.

En stor takk til alle som støtter oss, vi setter umåtelig stor pris på omtanken deres!
Cathrine :-)

Og husk! Kan man være glad for lite, har man mye å være glad for!  

4 kommentarer:

Thomas sa...

Så leit å høre om din mor Cathrine..

men godt humør har dere alltid hatt, og sammen står dere sterke!

Varme tanker fra meg og min familie...
hils så mye til din mor og far!

Klem

Anonym sa...

Du och din familj har det verkligen tufft nu.
Vi tänker på er.

Kram Kjell o Lena

Anonym sa...

top [url=http://www.c-online-casino.co.uk/]uk online casino[/url] brake the latest [url=http://www.realcazinoz.com/]realcazinoz[/url] unshackled no store perk at the leading [url=http://www.baywatchcasino.com/]free casino
[/url].

Anonym sa...

Ganska fint inlägg. Jag snubblade precis på din blogg och ville säga att jag verkligen har njutit som besöker din blogg inlägg. Efter allt jag kommer att prenumerera på ditt RSS-flöde och jag hoppas du skriver snart igen!