I’m still standing!

Jeg har fått den store ære av å gjesteblogge! Litt uvisst om Mikael egentlig vet hva han har sagt ja til…

I dag er det eksakt seks måneder siden jeg satt forgrått og forvirret inne på et legekontor i Oslo sammen med mamma. Jeg hadde fått beskjeden om at jeg var syk. Alvorlig syk. Jeg hadde kreft.

Det er rart hvordan livet kan bli snudd på hodet i løpet av sekunder. Lange sekunder riktignok. Til tross for at det var forferdelig tungt å få høre det jeg fikk høre, gruet jeg meg mest til å ta tre telefonsamtaler. De tre verste jeg noen gang har måttet ta. En til pappa, en til mormor og morfar og en til Mikael. Hvordan skulle jeg si at jeg plutselig var blitt en kreftpasient? Jeg husker ikke så mye fra de samtalene. Bare at jeg skulle så inderlig ønske at jeg ikke var nødt til å fortelle dem at jeg faktisk hadde kreft…

Ikke husker jeg så mye annet fra den første uka heller. Det ble mye undersøkelser og informasjon om operasjon osv., informasjon om ting og tang jeg aldri trodde jeg skulle få i en alder av 27.

Men jeg husker at herrelaget slo Grei og at damelaget slo Drammen den uka! Heia Nor 92!

Fra jeg fikk den beskjeden i begynnelsen av februar er det akkurat som jeg ble plassert på et høyhastighetstog som ikke gir meg noen råderett over mitt eget liv. Første stoppested var Radiumhospitalet med operasjon, deretter en lang periode preget av mye venting, og så fra april av, cellegift annenhver uke i 6 måneder. I skrivende stund er jeg ferdig med syv av tolv behandlinger. Over halvveis! Om operasjonen var fryktelig tøff, så er det ingenting i forhold til cellegiftsbehandlingene. Bivirkningene er rare og mange, men jeg har jo ikke så mye valg.

For å sitere en klok blogger ”Jeg hater kreft!”

Jeg unner ingen å gå gjennom den prosessen her!

Men, midt oppe i all elendigheten finnes det naturligvis en god del lyspunkter! I livet finnes det nemlig både store og små gleder, og så finnes det ”Cathrine-gleder”! Det vil si bittesmå gleder som for eksempel og kunne spise is annenhver uke (for det er altfor vondt og kaldt å spise is når jeg tar behandling), slå Mikael i Yatzy (selv om han vil komme til å protestere på det, så er jeg best!) eller å orke en ekstra time sosialisering med venner og familie.

I tillegg er jeg ekstremt takknemlig ovenfor mamma og pappa! Verdens beste foreldre og sykepleiere. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten den støtten de gir meg. Tusen takk for all hjelp – ord blir for små! Men, jeg kommer nok fortsatt til å trenge masse hjelp… Godt at jeg har ansatt dere på livstid! Resten av familien Bentsen og Nilsen har også vært veldig støttende og hjelpsomme, og jeg takker dere alle.

Mikael… Hva skal jeg si? Du har stått ved min side last og brast, hørt på alle mine bekymringer, trøstet meg når jeg gråter (som i grunn er ganske ofte!) og gitt meg anledning til å være meg selv 110 %. Vi har kommet veldig nære hverandre i denne perioden, og det er jeg glad for. Du vet hva du betyr for meg. Du och jag, Mikael!

Jeg setter også umåtelig stor pris på alle sms’er, mailer, telefoner og hilsninger jeg har fått! Keep ’em coming! Det er slike ting man trenger for å komme gjennom en trasig hverdag. Jeg tror alle som opplever alvorlig sykdom vil sette pris på å vite at man har venner, familie og kolleger som bryr seg. Om det kanskje er litt vanskelig å sette ord på det man føler, så er det tanken som teller. Det er godt å vite at jeg har så mange som viser omtanke for lille meg og resten av familien min. Dere er altfor mange, så ingen nevnt – ingen glemt!

Må også nevne at jeg er veldig glad for all den støtten jeg har fått fra Mikaels familie og venner i Sverige. Tenk at mennesker jeg knapt nok har møtt, eller aldri har møtt, sender hilsninger og varme tanker til meg. Det er veldig rørende, og gir ordet nestekjærlighet en ny betydning. En spesiell takk til Mikaels foreldre, dere er fantastiske!

Fra innebandyen er jeg vant til å kjempe på banen, men dette er en helt annen kamp. En kamp jeg aldri hadde forestilt meg at jeg skulle delta i, en kamp jeg nekter å tape. For med positive tanker og pågangsmot har jeg bestemt meg for at alt ordner seg for snille jenter. Og sånn er det med den saken!

Nå gleder jeg meg stort til den kommende innebandysesongen! Begynner å krible i fingrene til å komme i gang nå (selv om jeg bare sjefer på sidelinja!). En strålende sesong for hele Nor 92 ønsker jeg meg!

Cathrine :-)