I'm standing tall

Nok en gang har Mikael gitt meg anledning til å gjesteblogge – takk!

Jeg har alltid synes at oktober har vært årets aller beste måned. Det er nemlig bursdagsmåneden med stor B! Og de som kjenner meg godt vet at jeg er over gjennomsnittet glad i høytidsdager, og da spesielt bursdager og jul. Jeg elsker å stelle i stand til slike festligheter! Men i år har oktober fått en litt annen betydning. Det er nemlig en helt spesiell grunn til at jeg har gledet meg til oktober 2009…

Kreftsykdommen har medført 12 knallharde runder med cellegift som har vart i over 6 måneder nå. Det har vært med tunge skritt jeg har tatt turen opp i 8. etasje på Sykehuset Buskerud annenhver uke for litt påfyll med gift. Til tider har behandlingen vært nesten uutholdelig, og jeg har hatt mange tunge stunder. Men, min målsetting har hele tiden vært å være ferdig med cellegift til bursdagen min 27. oktober. Og det er med stor glede jeg kan skrike ut at målet er nådd;

JEG ER FERDIG MED CELLEGIFTSBEHANDLINGEN!

Det er fantastisk deilig at den tøffe tiden med cellegift er over, og da snakker jeg nok for mamma, pappa og Mikael også. De tre har hatt litt å stri med når jeg har tatt behandling gitt… Har nok ikke vært helt enkel å ha med å gjøre de ukene det har stått på som verst. De er verdens beste sykepleiere, og jeg beundrer deres omsorgsevne og ikke minst tålmodighet! Tusen millioner takk for den enorme støtten! Hva skulle jeg ha gjort uten dere??

Nå som behandlingen er et tilbakelagt stadium ser jeg frem til å kunne begynne ferden mot det normale liv igjen. Det kommer nok til å ta lang tid, for jeg er ekstremt sliten både fysisk og psykisk. Kroppen trenger mye hvile og jeg har lovet meg selv at jeg skal ta tiden til hjelp, og skynde meg langsomt. Og tid vil det ta. Det blir mange undersøkelser og kontroller fremover, og på en måte er jo det selvsagt betryggende. Men likevel vil det ligge et spøkelse i bakgrunnen som vil tenke dersomatte hvisomatte…

Kreftsykdommen og cellegiftsmarerittet har satt sine dype spor, og det vil nok dessverre henge over meg hele livet. Å være alvorlig syk er ingen spøk, og det er fryktelig mange tanker som har vandret inne i hodet mitt i denne perioden. Ikke alle like positive…

Så, jeg vil nok en gang benytte anledningen til å rette en stor takk til alle dere superpositive mennesker der ute som har vist enorm omsorg for unge frk. Bentsen i denne perioden. Jeg er veldig ydmyk ovenfor all den støtten jeg har fått fra fjern og nær, og jeg har egentlig ikke ord for hva det har betydd for meg i denne vanskelige tiden. Takk til dere alle sammen!

Noen fortjener en spesiell hilsen:

Til alle jentene på damelaget til Nor 92:
Takk for at dere har gitt meg inspirasjonen til å stå på i en litt annerledes kamp enn det vi er vant med. Snart er lagleder’n forhåpentligvis tilbake hver uke og da blir det konstant masing om betaling av lisenser, særavgifter, salg av toalettpapir, kjørepenger osv.! Og kanskje litt godteri etter at vi har vunnet kamper??

Til alle med et blått hjerte som banker for Nor 92:
Det finnes så utrolig mange fantastisk flotte mennesker i klubben vår! Tusen takk for alle hyggelige kommentarer og hilsninger jeg har fått! Jeg er kjempestolt av å være en Tiger! Og forresten, jeg gleder meg stort til å se Kjetil og Terje med de rosa prinsesseveskene sine på herrekampene! Grunn nok til å ta turen til Solberghallen spør du meg…

Til alle i 4.etg på Norli:
Verdens beste kollegaer! Det miljøet og samholdet vi har i markeds- og kategoriavdelingen er helt unikt og noe jeg har savnet kjempemasse dette året. Gleder meg til å være på plass igjen, for jeg har tross alt gått glipp av mye moro i året som har gått. Hvem skal for eksempel være ansvarlig for Adventskalenderne og Lucia-toget når både jeg og Maria ikke er på plass i desember?? Det bekymrer meg veldig…

Til alle på onkologisk avdeling, Sykehuset Buskerud:
Snakk om mennesker som har havnet på rett hylle her i livet, mine engler i hvitt! Tusen takk for måten dere har tatt i mot meg og mine på. Dere har trøstet, motivert og inspirert meg til å holde motet oppe, og jeg har aldri følt meg utrygg hos dere. En spesiell takk går til min faste sykepleier Siri som med sin eminente kompetanse har lokket fram blodårene mine og stukket meg hele 30 ganger. Jeg hater de stikkene, men med bedøvelsesplaster for barn har det stort sett gått som en drøm. Men nå er det heldigvis over!

2009 har foreløpig vært fylt med enorme mengder tårer, ekstremt mange bekymringer, en hel del sinne, mye utålmodighet, men likevel mange Cathrine-gleder. Jeg skal innrømme at jeg er en smule stolt av meg selv for måten jeg har kommet meg gjennom dette helvete på. For det er virkelig et helvete, noe jeg ikke unner noen i hele verden å oppleve, verken som pasient eller pårørende.

Min kamp er ikke over, men jeg har kommet et godt stykke på vei. Jeg tenker fortsatt positivt, og jeg er stolt av å kunne si som tidligere Idolvinner Kjartan Salvesen:

I’m standing tall
I’ve been through it all
I said to myself I’ll never fall
Cause I’ve been through hell, got up when I fell
I promised myself I’d live to tell
And I’m standing tall…

Cathrine

PS: Kampen mot kreft koster. For alle som kjemper og overlever. For de som kjemper og dør. For alle som skal videre i livet. For alle som forsker og hjelper. Kreftforeningen er der for alle. Om du har lyst til å støtte Kreftforeningens uttrettelige arbeid – sjekk http://www.kreftforeningen.no/.

Jeg oppfordrer alle til å bli medlem!